Yippi!!! Endelig kom jeg meg opp på Galdhøpiggen. [YouTube video i bloggposten] Etter å ha nådd Svellnose sist, før jeg måtte snu, gikk jeg alene denne gangen. Jeg er stolt over at jeg tok den riktige avgjørelsen sist, men herregud for en skuffelse. Jeg kom slukøret tilbake til Trondheim, men fast bestemt på at jeg skulle oppå toppen. Og det i år. Jeg, min kone og bikkja kjørte nedover fredag den niende september. Langtidsvarselet hadde meldt regn på fredagen, oppholds på lørdag og regn på søndag igjen. Lørdagen var definitivt dagen for en topptur.
Mens kona og bikkja skulle nyte dagen ved Spiterstulen, la jeg i vei over brua over Visa. Ryggsekken var ikke like tung denne gangen. Ikke at den var tung sist heller, men jeg hadde lagt igjen en del unyttige ting som jeg ikke trengte. Jeg fikk god bruk for både knebeskyttere og staver sist, og jeg valgte også denne gangen å bruke det.
Den første harde kneika opp Piggrove er unnagjort. I dalen nedenfor ligger Spiterstulen 1104. I bakgrunnen fra venstre til høyre ligger Skauthøe 1193, Spiterhøe 2033 og Leirhøe 2330.
På vei til Svellnose 2272. Den skimtes såvidt der oppe.
Man skulle tro at det var psykisk lettere denne gangen. Fordi jeg visste hva jeg gikk til. Hvor bratt det var og hvor mye stein jeg måtte gå på. Og også hva man forventet bak hver en topp. Men neida. Det var psykisk vanskeligere. For jeg visste at jeg hadde mange timer foran meg med akkurat det samme terrenget som sist. Men det er utrolig mye spennende natur og vakre fjell på veien. Og man får ikke med seg alt på en tur. Samtidig hadde jeg vært inne og sjekket kartet grundigere denne gangen, og visste mer om hvilke fjelltopper jeg kikket på. Jeg følte meg nesten som en kjentmann. Spesielt artig var det å kunne si til to yngre karer at de holdt på å gå feil, da de satte av gårde mot Juvasshytta istedenfor Galdhøpiggen, der stien deler seg litt opp i Piggrove.
Bildet er tatt fra Keilhaus topp. Vi ser et taulag som er på vei over Styggebrean, fra Galdhøpiggen mot Juvasshytta.
Snart fremme ved hytta på toppen av Galdhøpiggen. Den lille bakken man ser nederst til venstre på bildet var veldig glatt og tok litt tid å komme opp. Her fikk jeg virkelig bruk for gåstavene.
Jeg hadde et rolig tempo. Det var ikke planlagt, men det er min maksfart. Jeg kunne se mange bak meg og forstod det slik at jeg begynte i rett tid. Pussig nok, etter hvert som jeg karret meg oppover med stavene, så passerte de fleste meg. Jeg husker spesielt en gutt. Kunne ikke være mer en 12. Han holdt på å taste SMS med mobilen. Stien akkurat her var ikke så veldig bred. Når han hørte meg pese meg opp ikke langt bak han, så sprang han elegant videre en ca 20 meter. Så tok det en stund før jeg nådde frem til han, og det samme gjentok seg.
Jeg står på samme plass som ved forrige bilde, men litt mere tele på kameralinsen. Denne bresprekken er ikke langt unna hytta og jeg kan ikke huske at man klarer å se den derfra heller. Så det lønner seg å gå i snøsporet og ikke vimse for mye.
rundt.
Utsikten fra toppen av Galdhøpiggen. Hytta hadde stengt for dagen noen minutter tidligere. Her var jeg stolt.
Jeg gikk selvsagt opp på Svellnose denne gangen også. Tok meg en liten pause. Jeg kunne se taulagene som kom fra Juvasshytta. Været var mye bedre også, så jeg kunne samtidig se alle de bresprekkene de passerte. Det var fasinerende. Så var det endelig å prøve seg på Keilhaus topp. Den var slitsom. Snøen hadde lagt seg her, men det var ikke mye snø. Den lå liksom mellom steinene. Slik at du så steinene som stakk opp, men ellers var de skjult. Så man visste ikke helt hvor mye tyngde man skulle sette på foten, da man ikke visste helt sikkert når man straff steinen og heller ikke vinklingen på steinen. Uansett, det gikk bra.
Min egen lille dokumentasjon på at jeg nådde toppen. Glittertind i bakgrunnen.
Teddy på vei ned fra Galdhøpiggen. Svellnose i bakgrunnen. Han har jo ikke allverdens skrittlengde stakkars, og noen ekstra pauser måtte vi ta.
Jeg hadde et ektepar i femtiårene bak meg. Vi hadde for så vidt holdt samme tempoet hele veien opp fra Spiterstulen. De hadde kanskje tatt noen flere pauser enn meg, men det så ut som tempoet deres var litt raskere. Nå var de bak meg igjen og pustet meg i ryggen. Og uansett om konkurranseinstinktet mitt forsvant for 20 år siden, så skulle jeg nå toppen før dem. Derfor måtte jeg sette inn ett ekstra gir og det tok ut de siste kreftene. Det banket bra i hjertet når jeg endelig kom opp på toppen av Galdhøpiggen og jeg kjente rytmen av pulsen i ørene.
Utsikt mot Glittertind 2465 fra Galdhøpiggen 2469. Den turen får jeg ha til gode.
På vei ned fra Galdhøpiggen ser man Semeltinden 2230.
Det ser jo helt fantastisk ut med litt snø på fjelltoppene. Her ser vi Midtre Hellstugutinden 2339 og Store Hellstugutinden 2345.
Det var en herlig følelse å nå toppen av Galdhøpiggen. Jeg var utrolig sliten, men følte at målet var nådd. Nå kunne jeg bare nyte utsikten. Jeg skulle ønske jeg kjente Jotunheimen bedre. Kjenne til navnet på noen av fjelltoppene og vite sånn ca. hvor de befant seg i området. Dette ga uansett en stor mersmak til å fortsette å gå i fjellet. Når man derimot er alene på tur, og vil ha andre til å ta bilde av deg, kan det lønne seg å velge ut noen som har et speilreflekskamera hengende rundt halsen, og det behøver heller ikke være dumt å få flere til å gjøre det. Mange vil nok skjelve litt etter turen opp og det blåser jo litt. Ikke vanskelig å ende opp med uskarpe bilder. Og det er lite å gjøre med det når man først kikker på bildene når man kommer ned til Spiterstulen igjen.
Kartet viser den ruta jeg tok. Det er et printscreen av kartene hos ut.no. Den eneste forskjellen fra den opprinnelige ruta, er at jeg gikk på toppen av Svellnose på til Galdhøpiggen, som ikke er en del av den opprinnelige stien. Ned fra Galdhøpiggen fulgte jeg den opprinnelige ruta hvor man går forbi Svellnose.
Her er YouTube videoen fra turen. Den gir en ganske grei beskrivelse av ruta oppover mot Galdhøpiggen.
Samtidig som jeg åpner døra og setter foten i gjørma får jeg en herlig lykkerus. Endelig har jeg kommet meg oppi fjellene igjen. Endelig! Det har bare tatt meg 25 år. Men nå er jeg her. Klar til å bestige Norges høyeste fjell. Galdhøpiggen. Jeg har nettopp vært i resepsjonen på Spiterstulen. De er ikke like entusiastisk som jeg er når det gjelder dagens gåtur. De mener en kortere tur er mer passende på en dag som i dag. Det er kaldt. Det regner. Det er meldt kraftig vind. Javel. Jeg kikker opp mot fjellet som står som en vegg foran meg. Jeg klarer ikke helt å skjønne at det går en sti oppover her. Og en eller annen plass enda lenger der oppe er Galdhøpiggen. Vi kommer oss over Visa, passerer noen telt og noen minutt etterpå er vi allerede i bratta. Jeg lar Ronny ta tet. Han er i bedre form en meg.
Tatt fra toppen av Piggrove mot Visdalen. I bakgrunnen ser vi Skauthøe 1933 og Spiterhøe 2033. Følger du fossen som renner nedover fjellsiden, så kan man delvis peile seg inn på Spiterstulen 1104.
Visdalen videre oppover mot Leirvassbu og andre foreløpig ukjente fjell.
På vei oppover Piggrove skjønner jeg at formen kanskje burde vært bedre. Kanskje burde jeg ha hørt på min kone som mener mine mål noen ganger er litt for ambisiøse. Hun kaller det Gauteisme. Typsik Gaute å sette av gårde på noe slikt. Hadde en topp nærmere Trondheim og noen tusen meter lavere vært en mer realistisk målsetting? Foran meg ser jeg Ronny slite seg fremover. Det går tregt. Veldig tregt. Vi må ta en pause for at han får skifet over til regnklær. Så bilr det en pause for å få av regnklærne igjen. Han er fortsatt i tet, men jeg ligger hakk i hel. Stresser han opp litt, for vi vet begge at formen hans er mye bedre enn min.
Nå skal det sies at det tok litt overbevisning for å få han til å bli med. Og vi tok en liten runde på type klær som måtte kjøpes inn. Vindtett og regntett. Men den vindtette jakken ser ikke særlig vintett ut, og den vantette buksen heller mer mot vannavvisende, enn noe annet. Sekken er på 120 liter kontra min egen på 35 liter. Den er nok ikke pakket med mye mer enn min egen, men den vil tiltrekke seg regn. Det eneste rådet han tok var at jeg prakket på han noen gåstaver. Til og med fjellskoene er mer beregnet på tur i skog og mark. Heldigvis har han ett ekstra par i sekken om han blir bløt på føttene.
På toppen av Svellnose 2272. Keillhaus topp 2365 og Galdhøpiggen 2469 ligger rett frem langs fjellkjeden til høyre i bildet. Utsikten er mot Svellnosbrean.
Styggebrean sett fra toppen på Svellnose 2272. Her kommer taulagene fra Juvasshytta. Men de kommer til Galdhøpiggen 2469, uten å måtte gå om Svellnose og Keilhaus topp.
Etter Piggrove hadde jeg regnet med slak oppoverbakke. Slik ser det i hvertfall ut fra kartet på websiden http://ut.no/. Men her tok jeg feil. Kanskje er det slakere, men på dette tidspunktet legger jeg ikke merke til det. Ronny sine pauser blir lengre og lengre. Jeg tar tet. Men nå har jeg en rimelig desillusjonert Ronny bak meg. Litt strategisk psykologi prøver jeg meg på. Jeg går slik at vi har kontakt. For raskt og det vil være fullstendig demotiverende. For sent, og det blir spørsmål om pause. Selv ønsker jeg å bare øke hastigheten noe voldsomt, slik at jeg kommer meg opp.
Vinden har tiltatt i styrke. Vindkastene er kraftige. Jeg skuer ut over Styggebrean og synes den er lekker der den ligger i hvit og blått. Den former seg langs fjellkanten og jeg kan se store og dype sprekker og er glad jeg ikke befinner meg der nede. Regnet har også økt i styrke, og jeg kjenner ..dunk, dunk, dunk.. mot hetten. Herlig. Jeg kjenner regndråpene piske i mot, men hetten tar støyten og jeg er like tørr. Vi begynner å se mange som kommer nedover fra en eller annen høyde lenger der oppe. Vi spør om de har vært på toppen. De fleste rister på holdet. Været er for ubehagelig og vinden har gått over til stormkast. Det gir Ronny mot til å spørre om vi skal snu. Det gir meg påpangsmot deluxe. Av en eller annen grunn gir disse negative svarene meg mer blod på tann til å klare det.
En halv time fra Svellnose kommer tåken også. Den farer forbi i bra hastighet. Plutselig er den der og jeg kan se lite foran meg. Men så forsvinner den igjen og alt er bare bra. Men det er det ikke. Jeg kikker meg bak mot Ronny som er et stykke bak meg. Jeg ser han løfte gåstavene i kryss over seg. Han gir seg. Jeg går ned til han, men han lar seg ikke overtale. Jeg tilbyr meg å bytte ryggsekk med han, men han vil bare ned. Han er sliten. Han er bløt. Han er demotivert. Og redd for været. Det er uforsvarlig å gå videre hører jeg han si. Jeg sier meg enig. Han er virkelig bløt og har bedre av å gå ned.
På Svellnose 2272. Bak meg har jeg Keilhaus topp 2365. Galdhøpiggen ligger i tåka lenger der oppe. Her måtte jeg velge å snu og returnere til Spiterstulen. Et gedigent nedelag, men riktig avgjørelse.
Dette er en tur jeg har ønsket lenge. Jeg vil på toppen på Galdhøpiggen. Vi splitter lag. Ronny går ned igjen, mens jeg øker tempoet og peiler meg inn på Svellnose 2272. Til slutt sitter jeg der. På Svellnose altså. Jeg kikker ned mot 2 breer. Livet er herlig gitt. Tenker ingenting på at vindkastene flere ganger gjorde min gange svært så ustø. Akkurat nå blir det stille. Ikke noe regn og lite vind. Nesten som bestilt. Jeg ser ingen komme bak meg, så jeg blir i tilfelle siste mann til toppen. Jeg ser to ensomme sjeler som kommer ned fra Keilhaus topp, den nesten, og siste som må bestiges før Galdhøpiggen. Jeg regner med minimum en time til før jeg når Norge høyeste fjelltopp, men da blir jeg virkelig alene. Og her må jeg ta den grufulle avgjørelsen at det er ikke forsvarlig. Skjer det noe, som et vindkast som trekker meg i feil retning eller jeg setter en fot litt feil så er det svært lite jeg kan gjøre. Det er jo ingen andre her som observerer det. Faen! Faen! Faen!
Stakkars Ronny visste nok ikke helt hva en fjelltur innebar. Vasken var fyllt opp med øl i går kveld og etter ...en del, så var det whiskey i den ene foten og cognac i den andre. Vi var i seng til fire om morgenen. Det er ikke et bra utgangspunkt. Men er det nå jeg som har mast han med på tur, så må man være litt diplomatisk også. Så litt av den rolige gangen oppover bratta har nok noe med litt for mye alkohol dagen i forveien. Men man lærer etterhvert. Tror ikke det blir så mye drikking før neste tur han blir med på. Og det gir nok blod på tann at jeg kom meg et stykke lenger enn han, så det blir motivasjon til neste gang.
Men, jeg hadde nu faktisk med meg en flaske Miller selv også, i ryggsekken. Det er ikke Galdhøpiggen, men Svellnose får duge. Jeg tar den frem og feirer at jeg kom så langt som jeg gjorde.
Skål!
For å være ærlig var jeg fly forbanna på vei ned for at Galdhøpiggen ikke ble nådd. Og jeg lovte meg selv der og da at om noen uker skal jeg pinadø gå samme ruta. Opp skal jeg. I år. Men det var en herlig tur, og jeg er virkelig glad for at jeg endelig har kommet meg i fjellet igjen.
Videoen som ligger her viser veien opp mot Galdhøpiggen fra Spiterstulen. Den er vel mer beregnet som "Gutta på tur" enn som en beskrivelse av ruta oppover, men her er den. Siste bilde er et kart som viser ruta oppover mot Svellnose fra Spiterstulen. Kanskje vi møtes i fjellet en dag.
YouTube videoen varer i 9.23 minutt. Ved 6.33 minutt ser vi noe til vindkastene.
Her er ruta som ble gått fra Spiterstulen 1104 til Svellnose 2272. Det er den vanlige sommerruta.
