Samtidig som jeg åpner døra og setter foten i gjørma får jeg en herlig lykkerus. Endelig har jeg kommet meg oppi fjellene igjen. Endelig! Det har bare tatt meg 25 år. Men nå er jeg her. Klar til å bestige Norges høyeste fjell. Galdhøpiggen. Jeg har nettopp vært i resepsjonen på Spiterstulen. De er ikke like entusiastisk som jeg er når det gjelder dagens gåtur. De mener en kortere tur er mer passende på en dag som i dag. Det er kaldt. Det regner. Det er meldt kraftig vind. Javel. Jeg kikker opp mot fjellet som står som en vegg foran meg. Jeg klarer ikke helt å skjønne at det går en sti oppover her. Og en eller annen plass enda lenger der oppe er Galdhøpiggen. Vi kommer oss over Visa, passerer noen telt og noen minutt etterpå er vi allerede i bratta. Jeg lar Ronny ta tet. Han er i bedre form en meg.
Tatt fra toppen av Piggrove mot Visdalen. I bakgrunnen ser vi Skauthøe 1933 og Spiterhøe 2033. Følger du fossen som renner nedover fjellsiden, så kan man delvis peile seg inn på Spiterstulen 1104.
Visdalen videre oppover mot Leirvassbu og andre foreløpig ukjente fjell.
På vei oppover Piggrove skjønner jeg at formen kanskje burde vært bedre. Kanskje burde jeg ha hørt på min kone som mener mine mål noen ganger er litt for ambisiøse. Hun kaller det Gauteisme. Typsik Gaute å sette av gårde på noe slikt. Hadde en topp nærmere Trondheim og noen tusen meter lavere vært en mer realistisk målsetting? Foran meg ser jeg Ronny slite seg fremover. Det går tregt. Veldig tregt. Vi må ta en pause for at han får skifet over til regnklær. Så bilr det en pause for å få av regnklærne igjen. Han er fortsatt i tet, men jeg ligger hakk i hel. Stresser han opp litt, for vi vet begge at formen hans er mye bedre enn min.
Nå skal det sies at det tok litt overbevisning for å få han til å bli med. Og vi tok en liten runde på type klær som måtte kjøpes inn. Vindtett og regntett. Men den vindtette jakken ser ikke særlig vintett ut, og den vantette buksen heller mer mot vannavvisende, enn noe annet. Sekken er på 120 liter kontra min egen på 35 liter. Den er nok ikke pakket med mye mer enn min egen, men den vil tiltrekke seg regn. Det eneste rådet han tok var at jeg prakket på han noen gåstaver. Til og med fjellskoene er mer beregnet på tur i skog og mark. Heldigvis har han ett ekstra par i sekken om han blir bløt på føttene.
På toppen av Svellnose 2272. Keillhaus topp 2365 og Galdhøpiggen 2469 ligger rett frem langs fjellkjeden til høyre i bildet. Utsikten er mot Svellnosbrean.
Styggebrean sett fra toppen på Svellnose 2272. Her kommer taulagene fra Juvasshytta. Men de kommer til Galdhøpiggen 2469, uten å måtte gå om Svellnose og Keilhaus topp.
Etter Piggrove hadde jeg regnet med slak oppoverbakke. Slik ser det i hvertfall ut fra kartet på websiden http://ut.no/. Men her tok jeg feil. Kanskje er det slakere, men på dette tidspunktet legger jeg ikke merke til det. Ronny sine pauser blir lengre og lengre. Jeg tar tet. Men nå har jeg en rimelig desillusjonert Ronny bak meg. Litt strategisk psykologi prøver jeg meg på. Jeg går slik at vi har kontakt. For raskt og det vil være fullstendig demotiverende. For sent, og det blir spørsmål om pause. Selv ønsker jeg å bare øke hastigheten noe voldsomt, slik at jeg kommer meg opp.
Vinden har tiltatt i styrke. Vindkastene er kraftige. Jeg skuer ut over Styggebrean og synes den er lekker der den ligger i hvit og blått. Den former seg langs fjellkanten og jeg kan se store og dype sprekker og er glad jeg ikke befinner meg der nede. Regnet har også økt i styrke, og jeg kjenner ..dunk, dunk, dunk.. mot hetten. Herlig. Jeg kjenner regndråpene piske i mot, men hetten tar støyten og jeg er like tørr. Vi begynner å se mange som kommer nedover fra en eller annen høyde lenger der oppe. Vi spør om de har vært på toppen. De fleste rister på holdet. Været er for ubehagelig og vinden har gått over til stormkast. Det gir Ronny mot til å spørre om vi skal snu. Det gir meg påpangsmot deluxe. Av en eller annen grunn gir disse negative svarene meg mer blod på tann til å klare det.
En halv time fra Svellnose kommer tåken også. Den farer forbi i bra hastighet. Plutselig er den der og jeg kan se lite foran meg. Men så forsvinner den igjen og alt er bare bra. Men det er det ikke. Jeg kikker meg bak mot Ronny som er et stykke bak meg. Jeg ser han løfte gåstavene i kryss over seg. Han gir seg. Jeg går ned til han, men han lar seg ikke overtale. Jeg tilbyr meg å bytte ryggsekk med han, men han vil bare ned. Han er sliten. Han er bløt. Han er demotivert. Og redd for været. Det er uforsvarlig å gå videre hører jeg han si. Jeg sier meg enig. Han er virkelig bløt og har bedre av å gå ned.
På Svellnose 2272. Bak meg har jeg Keilhaus topp 2365. Galdhøpiggen ligger i tåka lenger der oppe. Her måtte jeg velge å snu og returnere til Spiterstulen. Et gedigent nedelag, men riktig avgjørelse.
Dette er en tur jeg har ønsket lenge. Jeg vil på toppen på Galdhøpiggen. Vi splitter lag. Ronny går ned igjen, mens jeg øker tempoet og peiler meg inn på Svellnose 2272. Til slutt sitter jeg der. På Svellnose altså. Jeg kikker ned mot 2 breer. Livet er herlig gitt. Tenker ingenting på at vindkastene flere ganger gjorde min gange svært så ustø. Akkurat nå blir det stille. Ikke noe regn og lite vind. Nesten som bestilt. Jeg ser ingen komme bak meg, så jeg blir i tilfelle siste mann til toppen. Jeg ser to ensomme sjeler som kommer ned fra Keilhaus topp, den nesten, og siste som må bestiges før Galdhøpiggen. Jeg regner med minimum en time til før jeg når Norge høyeste fjelltopp, men da blir jeg virkelig alene. Og her må jeg ta den grufulle avgjørelsen at det er ikke forsvarlig. Skjer det noe, som et vindkast som trekker meg i feil retning eller jeg setter en fot litt feil så er det svært lite jeg kan gjøre. Det er jo ingen andre her som observerer det. Faen! Faen! Faen!
Stakkars Ronny visste nok ikke helt hva en fjelltur innebar. Vasken var fyllt opp med øl i går kveld og etter ...en del, så var det whiskey i den ene foten og cognac i den andre. Vi var i seng til fire om morgenen. Det er ikke et bra utgangspunkt. Men er det nå jeg som har mast han med på tur, så må man være litt diplomatisk også. Så litt av den rolige gangen oppover bratta har nok noe med litt for mye alkohol dagen i forveien. Men man lærer etterhvert. Tror ikke det blir så mye drikking før neste tur han blir med på. Og det gir nok blod på tann at jeg kom meg et stykke lenger enn han, så det blir motivasjon til neste gang.
Men, jeg hadde nu faktisk med meg en flaske Miller selv også, i ryggsekken. Det er ikke Galdhøpiggen, men Svellnose får duge. Jeg tar den frem og feirer at jeg kom så langt som jeg gjorde.
Skål!
For å være ærlig var jeg fly forbanna på vei ned for at Galdhøpiggen ikke ble nådd. Og jeg lovte meg selv der og da at om noen uker skal jeg pinadø gå samme ruta. Opp skal jeg. I år. Men det var en herlig tur, og jeg er virkelig glad for at jeg endelig har kommet meg i fjellet igjen.
Videoen som ligger her viser veien opp mot Galdhøpiggen fra Spiterstulen. Den er vel mer beregnet som "Gutta på tur" enn som en beskrivelse av ruta oppover, men her er den. Siste bilde er et kart som viser ruta oppover mot Svellnose fra Spiterstulen. Kanskje vi møtes i fjellet en dag.
YouTube videoen varer i 9.23 minutt. Ved 6.33 minutt ser vi noe til vindkastene.
Her er ruta som ble gått fra Spiterstulen 1104 til Svellnose 2272. Det er den vanlige sommerruta.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar