Galdhøpiggen fra Spiterstulen

Yippi!!! Endelig kom jeg meg opp på Galdhøpiggen. [YouTube video i bloggposten] Etter å ha nådd Svellnose sist, før jeg måtte snu, gikk jeg alene denne gangen. Jeg er stolt over at jeg tok den riktige avgjørelsen sist, men herregud for en skuffelse. Jeg kom slukøret tilbake til Trondheim, men fast bestemt på at jeg skulle oppå toppen. Og det i år. Jeg, min kone og bikkja kjørte nedover fredag den niende september. Langtidsvarselet hadde meldt regn på fredagen, oppholds på lørdag og regn på søndag igjen. Lørdagen var definitivt dagen for en topptur.

Mens kona og bikkja skulle nyte dagen ved Spiterstulen, la jeg i vei over brua over Visa. Ryggsekken var ikke like tung denne gangen. Ikke at den var tung sist heller, men jeg hadde lagt igjen en del unyttige ting som jeg ikke trengte. Jeg fikk god bruk for både knebeskyttere og staver sist, og jeg valgte også denne gangen å bruke det.

Den første harde kneika opp Piggrove er unnagjort. I dalen nedenfor ligger Spiterstulen 1104. I bakgrunnen fra venstre til høyre ligger Skauthøe 1193, Spiterhøe 2033 og Leirhøe 2330.

På vei til Svellnose 2272. Den skimtes såvidt der oppe.

Man skulle tro at det var psykisk lettere denne gangen. Fordi jeg visste hva jeg gikk til. Hvor bratt det var og hvor mye stein jeg måtte gå på. Og også hva man forventet bak hver en topp. Men neida. Det var psykisk vanskeligere. For jeg visste at jeg hadde mange timer foran meg med akkurat det samme terrenget som sist. Men det er utrolig mye spennende natur og vakre fjell på veien. Og man får ikke med seg alt på en tur. Samtidig hadde jeg vært inne og sjekket kartet grundigere denne gangen, og visste mer om hvilke fjelltopper jeg kikket på. Jeg følte meg nesten som en kjentmann. Spesielt artig var det å kunne si til to yngre karer at de holdt på å gå feil, da de satte av gårde mot Juvasshytta istedenfor Galdhøpiggen, der stien deler seg litt opp i Piggrove.

Bildet er tatt fra Keilhaus topp. Vi ser et taulag som er på vei over Styggebrean, fra Galdhøpiggen mot Juvasshytta.

Snart fremme ved hytta på toppen av Galdhøpiggen. Den lille bakken man ser nederst til venstre på bildet var veldig glatt og tok litt tid å komme opp. Her fikk jeg virkelig bruk for gåstavene.

Jeg hadde et rolig tempo. Det var ikke planlagt, men det er min maksfart. Jeg kunne se mange bak meg og forstod det slik at jeg begynte i rett tid. Pussig nok, etter hvert som jeg karret meg oppover med stavene, så passerte de fleste meg. Jeg husker spesielt en gutt. Kunne ikke være mer en 12. Han holdt på å taste SMS med mobilen. Stien akkurat her var ikke så veldig bred. Når han hørte meg pese meg opp ikke langt bak han, så sprang han elegant videre en ca 20 meter. Så tok det en stund før jeg nådde frem til han, og det samme gjentok seg.

Jeg står på samme plass som ved forrige bilde, men litt mere tele på kameralinsen. Denne bresprekken er ikke langt unna hytta og jeg kan ikke huske at man klarer å se den derfra heller. Så det lønner seg å gå i snøsporet og ikke vimse for mye.

rundt.

Utsikten fra toppen av Galdhøpiggen. Hytta hadde stengt for dagen noen minutter tidligere. Her var jeg stolt.

Jeg gikk selvsagt opp på Svellnose denne gangen også. Tok meg en liten pause. Jeg kunne se taulagene som kom fra Juvasshytta. Været var mye bedre også, så jeg kunne samtidig se alle de bresprekkene de passerte. Det var fasinerende. Så var det endelig å prøve seg på Keilhaus topp. Den var slitsom. Snøen hadde lagt seg her, men det var ikke mye snø. Den lå liksom mellom steinene. Slik at du så steinene som stakk opp, men ellers var de skjult. Så man visste ikke helt hvor mye tyngde man skulle sette på foten, da man ikke visste helt sikkert når man straff steinen og heller ikke vinklingen på steinen. Uansett, det gikk bra.

Min egen lille dokumentasjon på at jeg nådde toppen. Glittertind i bakgrunnen.

Teddy på vei ned fra Galdhøpiggen. Svellnose i bakgrunnen. Han har jo ikke allverdens skrittlengde stakkars, og noen ekstra pauser måtte vi ta.

Jeg hadde et ektepar i femtiårene bak meg. Vi hadde for så vidt holdt samme tempoet hele veien opp fra Spiterstulen. De hadde kanskje tatt noen flere pauser enn meg, men det så ut som tempoet deres var litt raskere. Nå var de bak meg igjen og pustet meg i ryggen. Og uansett om konkurranseinstinktet mitt forsvant for 20 år siden, så skulle jeg nå toppen før dem. Derfor måtte jeg sette inn ett ekstra gir og det tok ut de siste kreftene. Det banket bra i hjertet når jeg endelig kom opp på toppen av Galdhøpiggen og jeg kjente rytmen av pulsen i ørene.

Utsikt mot Glittertind 2465 fra Galdhøpiggen 2469. Den turen får jeg ha til gode.

På vei ned fra Galdhøpiggen ser man Semeltinden 2230.

Det ser jo helt fantastisk ut med litt snø på fjelltoppene. Her ser vi Midtre Hellstugutinden 2339 og Store Hellstugutinden 2345.

Det var en herlig følelse å nå toppen av Galdhøpiggen. Jeg var utrolig sliten, men følte at målet var nådd. Nå kunne jeg bare nyte utsikten. Jeg skulle ønske jeg kjente Jotunheimen bedre. Kjenne til navnet på noen av fjelltoppene og vite sånn ca. hvor de befant seg i området. Dette ga uansett en stor mersmak til å fortsette å gå i fjellet. Når man derimot er alene på tur, og vil ha andre til å ta bilde av deg, kan det lønne seg å velge ut noen som har et speilreflekskamera hengende rundt halsen, og det behøver heller ikke være dumt å få flere til å gjøre det. Mange vil nok skjelve litt etter turen opp og det blåser jo litt. Ikke vanskelig å ende opp med uskarpe bilder. Og det er lite å gjøre med det når man først kikker på bildene når man kommer ned til Spiterstulen igjen.

Kartet viser den ruta jeg tok. Det er et printscreen av kartene hos ut.no. Den eneste forskjellen fra den opprinnelige ruta, er at jeg gikk på toppen av Svellnose på til Galdhøpiggen, som ikke er en del av den opprinnelige stien. Ned fra Galdhøpiggen fulgte jeg den opprinnelige ruta hvor man går forbi Svellnose.

Her er YouTube videoen fra turen. Den gir en ganske grei beskrivelse av ruta oppover mot Galdhøpiggen.